8/04/2017

Uker i sus og dus og førti varme

50 % av Petanque Feminin har tilbrakt tre uker i Frankrike i sommer, men nå er det tilbake til striskjorta og havrelefsa. – Med andre ord: Klubbskjorta er lagt til vask og merguez’en er spist opp. Gnagsårene begynner å tørke inn, og forkjølelsen smatt inn i samme øyeblikk som vi landet på Gardermoen.

Black and white, rent damelag ble beste norske lag i minst en turnering :-D
Fra nærmere 40 grader, solfaktor 30 og espresso til frokost kl. 13 til 15 lunkne, våte sko og automatkaffe fra en maskin som ikke har blitt renset i hele ferien. 

Tull. Fortrenging og forglemming, jeg klagde også over varmen. Jeg lengtet etter dyne. Jeg ynket meg over betente sår. På et tidspunkt sa jeg trolig at jeg aldri mer skulle spille petanque.

En kvinnelig petanquespillers problem: Brun kun fra anklene opp til knærne. Føttene ødelagte av knuste negler, blemmer, gnagsår og sprengte blodårer.
Skjønt, i oppsummeringen og i ettertid vil alt forekomme seg som tre uker i sus og dus. Og slik var det også, sånn egentlig. I en over gjennomsnittet stor leilighet sentralt i Cannes levde vi, fem personer, to par og en ungdom. - I tillegg til mange andre venner fra Norge. Vi spiste felles frokost fikset av yngstemann, hastet ut dørene når det nærmet seg turneringsstart, peset oss opp fire etasjer i redsel for at verdens minste heis skulle sette seg fast, og hvilte oss gjennom nattetimene med øl og rose. Vi klødde myggstikk og renset gnagsår, tørket stuegulvet for vann etter dusjing, brettet sammen vannflasker og lot oss imponere over stadig mer og mer stinkende kulebager.

Kun petanquespillere kan ane hvor vond en kulebag faktisk kan lukte. 

- Særlig etter 16 turneringer på 19 dager. I kid you not.

Tenk det. For det er fakta. Vi slet, jublet og kranglet oss gjennom 16 turneringer i løpet av disse dagene. Noen ganger bare en om dagen, andre ganger opptil tre. Vi åpnet knallsterkt, men etter et par uker sa kroppen stopp. Så sov vi. Sov og sov og sov, for deretter å rulle shortsen opp over knærne og sette i gang igjen. 16 turneringer, altså, av stort og smått. Og ofte litt kveldsspilling nede ved filmpalasset i tillegg. Kombinasjonen fukt + jernkuler + grus + tøy gir sanselige opplevelser man faktisk helt greit kan leve uten.

Vi gjorde mer enn å spille petanque, altså. Som å slurpe i oss Moules Poulette.
Skjønt, de tre ukene i sommer ville i hvert fall ikke jeg vært foruten. No way, Jose. Vi spilte oss fra sans og samling, men utbyttet har vært stort. Premiemessig passerte vi totalt 400 Euro, og mere kunne det blitt hadde vi toppet lag og spilt enda mer. Neste gang en norsk petanquespiller drar en vits om typisk nordmenn kommer jeg til å skule stygt mot h*n. I så fall skyldes det dårlig selvtillit eller mangel på rutine.

Det er der det skorter. Rutine. Akkurat som vi nordmennene på tur denne sommeren til tider storspilte, men falt sammen i staver i neste kamp. Vi er ikke vant til å kjempe så hardt gjennom tid, vi er vant til kaffekopp og skravlings mellom slagene, til de samme motstanderne og å trene skyting selv om vi er leggere. Og vi er vant til å stå med lua i hånden når vi er i utlandet, vi har tapt allerede før kampen er i gang. 

Denne sommeren vant vi mye, ofte og spilte veldig bra. Ofte tapte vi enda mer, bommet på skudd og la ut av banen. – Men vi forsøkte. Vi jobbet på. Turte. Stod i det. Kjempet på. Traff gris for å utsette tapet. Snudde kamper. Skjøt bort kuler for å satse på mange poeng. Vi kysset franske menn på hvert kinn og takket for tilbud om drink når vi hadde tapt. Vi fniste når vi vant og de kranglet seg bort fra banen. Vi lette forgjeves etter petanque på sosiale media og fortvilte over at vi var eneste kvinnelige deltakere i en åpen turnering. Vi takket pent for tilbudet om å starte med å kaste grisen fordi vi var damer, og gliste i skjegget når kula la seg inntil gris. – Og om motstander svarte med carreau, svarte vi med det samme. Ofte, noen ganger, og andre ganger tvert imot. 

For vi turte. Vi ville. Vi brukte alt som erfaring.


Vi kjempet på og havnet til og med i storavisa Nice-Matin. Tenk det, bare fordi vi var damer. Et rent damelag i et selskap på et par hundre herrelag. Joda, norsk petanque har uten tvil et stort utviklingspotensiale, men det har jammen meg fransk petanque også. Flere kvinnelige spillere, flere kvinner i styre og stell. Let the games begin!

Erfaringen tar vi med oss, både til norske turneringer og til Kina. Tre uker med intensiv kamptrening gir utbytte, selv om første kamp kanskje ender med stortap. Det går fint. Det er ikke nå det gjelder.

Ett eller annet sted på rivieraen vandrer nå en eldre mann på evig jakt etter la belle tireuse norvegienne. Om han har fortsatt nedkneppingen av skjorten etter at vi forlot fransk jord vites ei, men i så fall må han ha nådd tåballene. I tillegg sitter X antall franske garcons og googler Charlotte + Petanque + Norvege og sørger for Petanque Feminins skyhøye besøkstall. Ta det mer ro, monsieurs, hun kommer tilbake. Jeg også. Faktisk, ryktene sier en hel norsk skvadron.

Og da skal vi vinne.

Skribenten selv, Eli

Fasit 2018 | 2 kvartfinaler og 1 finale i Nasjonscup

Norge kom til kvartfinale i Presisjonsskyting. Norge kom til finalen i Coup de Nations. Vi spilte noen fantastiske kamper, turte å spil...