9/29/2017

Hvordan søke om visum til Kina

I går skulle det skje. Forberedelsene var gjort, invitasjonsbrev mottatt, flybilletter betalt, jeg hadde snakket om å gjøre det til veldig mange mennesker over veldig lang tid, jeg hadde sørfet rundt på nettet etter gode råd, og lyttet til et par kollegers innstendige tips om å bruke noen hundrelapper på å få et byrå til å hjelpe meg.

Joda, jeg var tilbøyelig til å være enig i at disse byråfolkene sikkert kunne jobben sin, men slikt koster penger, og norske landslagsspillere i petanque er sjeldent rike.

Og jeg er jo voksen, ikke sant, jeg greier sjøl.

Så jeg startet. Laina opp for å dokumentere, alt på stell, lett som en plett.


Visumtips på nettbrettet, kopi av pass, pass, reisedokumenter og visumsøknaden. Ingen skulle si annet enn at jeg var godt forberedt.


Men faktum er: Fire sider kinesisk-engelsk føles mer enn fire sider. Uendelig mye.


Jeg plinget på Ida. Ida som er voksen og har greid det sjøl. Om vi andre blir nektet innreise har vi i alle fall Ida på landslaget.


I min frustrasjon vurderte jeg å skrive partner in crime. Om jeg blir sendt til Nord-Korea for å steines vil jeg slippe å dra til alene.

Så jeg skrev det. Jeg skrev det og vrælte og knøvlet sammen og reiv av meg det lille håret jeg har igjen. 


Så jeg spilte litt. Avreagerte. Mentalt spydde ut søknaden. Spilte enda mer. 

Også lot jeg min samboer, my partner in crime, få gjennomslag for sitt forslag om å bruke et byrå. Greit, greit, phuquings greit, byrå it is.

500 kroner for proff hjelp i tillegg til selve visumavgiften på 600 kroner er muligens en investering mot å bli gal. Og for bare 100 kroner ekstra kan man ta mobilbilde av seg selv og la byrået printe det ut for deg.

For seriøst. Jeg fant nemlig ut at noe har skjedd på passfotofronten siden jeg som 13-åring herjet en hver automat i mange, mange mils omkrets (Hallo, jeg er fra bygda) for bare 30 kroner remsa.

Neiiiiida, nå så koster det plutselig to hundrelapper.

- For man må jo følge passfotoreglementet. Og den er på ca. 10.000 punkter.

Jeg bare ...
Byrå? Glitrende! Hei sønn, ta bilde av mora di!


Stakkars sønn. Mens timene gikk og mobilbatteriet ble ladet ut forkastet jeg bilde etter bilde. På et tidspunkt ble jeg desperat nok til å begynne å redigere ihjel bildene.

Jeg så jo uansett ikke ut i måneskinn. Tro meg, et titalls millioner forsøk knuste all selvtillit. 

Og seriøst. Begge ørene skal vises?! Hva med oss som ikke har utstående ører ...?

Jeg bare ...


Så greia er. Jeg tok kvelden. Utsatte problemet, rett og slett.

Ikke det at vi har noe valg, dette må fikses. Så ... Snart skal vi finne fotoboks. Ikke smile, ikke blunke, ikke vri på munn, ikke kikke på annet enn rett mot linsa. Ja, også må jeg i tiden fremover forsøke å brette ut ørene.

Det positive er at søknaden i skrivende stund ER fylt ut. Min samboer er omtalt som cohabitant og jeg har lovet på tro og ære at jeg ikke er mentalt syk.

Skjønt det skal holde hardt: Ambassaden tar høstferie, og tikk-takk snart er det dags for avreise.


_________________________________________________


Til alle dere som googlet "visumsøknad + Kina" og ble dirigert til dette tåpelige innlegget: Uansett hva mer profesjonelle guider skulle råde dere til, her er mitt aller beste råd:

Vurder valium * før oppstart.



Eli




* Puh! Og bare så det er klart: (klikk her).

NM | Norwegian Championships 2018

So. Short story is:  WHAT A CHAMPIONSHIPS, HUH! The long story is: Well not so long, but whatever: Mix Double C...