Norge kom til kvartfinale i Presisjonsskyting. Norge kom til finalen i Coup de Nations. Vi spilte noen fantastiske kamper, turte å spille offensivt og vi jobbet virkelig som et lag. Vi spilte så bra at hjemmepublikummet valgte å heie på lille Norge, i stedet for store Frankrike ved siden av oss på centercourt. Vi ble ropt opp foran tre fulle tribuner, vist på TV, høytidelig hilsning på pampene. Alt med det norske flagget på brystet. Det var virkelig stort å få oppleve.
Og likevel, altså. Skuffelse. Skuffelse over å ha blitt felt av minste mulige margin da de 16 beste etter innledende skulle gå videre til sluttspillet. Skuffelse over å ikke klare nullstille seg helt før finalen, etter storspill i semifinalen. Skuffelse over disse marginene som ikke gikk vår vei. Kuler som ikke ble lagt inn og kuler som ikke ble skutt bort.
Se artikkel på (petanque.no)
Se alle resultater: (CEPs nettside)
Mest av alt skal vi likevel være stolte over å ha snudd motgang til medgang. Vi startet forferdelig, og hadde kniven på strupen tre kamper på rad i innledende. Vi greide det. Og vi greide å snu overveldende skuffelse til kampvilje og storspill. - Alltid som et lag.
Se eget (fotoalbum)
Bare en uke etter EM var det klart for Europamesterskapet i Singel. Charlotte var fantastisk, vant fire av fem i innledende, kun slått av franske Sandrine Herlen. Også fra poolspillet gikk hun videre, men røk mot danske Mia i kvartfinalen. Tenk, femte beste singelspiller i Europa...! Vi er råstolte over hennes prestasjoner, men igjen: Det er denne skuffelsen, skuffelsen over å være uhyre nærme medalje. Akkurat som Ranu i EMs Presisjonsskyting.
Les om Singel-EM på (petanque.no)Nå venter en lang vinter. Man kan miste pusten av mindre.
To be continued...
